Bildet er fra torving på Holann i bygda mi Bø. Det er av Hergunn Enoksen (g. Johansen) og Ingrid Jensen (g. Hansen) og er hentet fra andøy historielag.no
Livet på kysten har alltid vært hardt, og ressursene, landskapet og værforhold har preget de kvinnene som har bodd der.
På våre oldeforeldres tid var de fleste familiene her på øya og langs hele kysten av Nord-Norge fiskerbønder. For å overleve var man avhengig av både et lite småbruk og inntektene fra fiske(fiskarbonden).
På vinteren dro så å si alle arbeidsføre voksne menn bort i to-tre måneder på vinterfisket etter skrei. Mange menn var på havet i lange perioder både på senhøsten, vinteren og tidlig vår. I denne perioden måtte kvinnene klare seg alene. Da måtte kvinnfolkene ta seg av arbeidet på gården i tilleg til barn.
I utgangspunktet var det normer for hva som var kvinnfolkarbeid, og hva som var mannfolkarbeid, akkurat som på gårder på innlandsbygdene. Men på kysten måtte man rett og slett være mer fleksibel: var mannen borte, måtte kona ta seg av det tunge gårdsarbeidet, selv om det var mannsarbeid.
Når det var nesten bare kvinner i bygda i lange perioder var de avhengige i hjelp fra hverandre, hadde det ikke vært for samholdet blandt kvinnene hadde det ikke gått.
Kvinnene langs kysten var også tidlig ute når det gjaldt lønnsarbeid. Før industrialiseringen var kvinnene ofte med i klippfisktørking ute på fiskebergene. Kvinnene hadde også lenge deltatt i arbeidet med å lage fiskeredskap som fiskesnøre og garn. Etter at dette arbeidet ble mekanisert, ble det arbeid for kvinnene på fabrikken. Filetskjæring og arbeid på hermetikkfabrikker var kvinnedominert. Fortsatt er det slik at mange kvinner jobber i fiskeindustrien.
Jeg er stolt av mine bestemødre og oldemødre!
